Kileskrift

Kileskrift er et skriftsystem som først ble utviklet av de gamle sumererne i Mesopotamia rundt ca. 3600/3500 fvt. Det er sett på som en av de viktigste av de kulturelle bidragene til sumererne og som det største blant bidragene fra den sumeriske byen Uruk. Byen som senere videreutviklet og avanserte kileskriften rundt 3200 fvt., noe som muliggjorde skapelsen av litteratur.

Navnet kommer fra det latinske ordet cuneus for "kile", basert på den kileformede skriftstilen. I kileskrift presses et nøye utskåret skriveredskap kjent som en stylus inn i myk leire for å lage kilelignende avtrykk som representerer ordtegn (piktogrammer) og senere fonogrammer eller ordbegrep (nærmere en moderne forståelse av ord). Alle de store mesopotamiske sivilisasjonene brukte kileskrift frem til det ble avskaffet til fordel for alfabetisk skrift på et tidspunkt etter 100 fvt. Dette inkluderte:

• Sumerisk
• Akkadisk
• Babylonsk
• Elamittisk
• Hattisk
• Hettittisk
• Assyrisk
• Hurrisk

Da de gamle kileskrifttavlene fra Mesopotamia ble oppdaget og dechiffrert på slutten av 1800-tallet, endret de bokstavelig talt menneskets forståelse av historien. Før oppdagelsen var Bibelen sett på som den eldste og mest autorative boken i verden og ikke noe var kjent om den gamle sumeriske sivilisasjonen.

Den tyske filologen Georg Friedrich Grotefend (1775-1853) var den første som dechiffrerte kileskrift før 1923 og arbeidet hans ble videreført av Henry Creswicke Rawlinson (1810-1895), som dechiffrerte Behistun-inskripsjonen i 1837, samt verkene til pastor Edward Hincks (1792-1866) og Jules Oppert (1825-1905).

Den briljante forskeren og oversetteren George Smith (1840-1876) bidro imidlertid betydelig til forståelsen av kileskrift med oversettelsen sin av Gilgamesh-eposet i 1872. Denne oversettelsen gjorde det mulig å mer nøyaktig oversette andre kileskrifttavler, noe som utfordret den tradisjonelle bibelske forståelsen av historien og tillot at mer vitenskapelige, objektive utforskinger av Den nære Østen kunne fortsette.

Tidlig kileskrift

De tidligste kileskrifttavlene, kjent som proto-kileskrift, var billedlige ettersom emnene de tok opp var konkrete og synlige (en konge, et palass, noen sauer) og ble utviklet som et svar på behovet for langdistansekommunikasjon i handel. Disse tidlige verkene var administrative og bestod av lister over varer, transaksjonsregistre, kvittering på mottatte varer eller regninger for varene som ble sendt. Sofistikerte komposisjoner var unødvendige, fordi alt som var nødvendig, var forståelsen av hvilken type og mengde varer som var sendt, prisen og selgers navn og sted. Forsker Jeremy Black sa følgende om tidlig kileskrift:

I århundrer etter at skriften først dukket opp i Sør-Irak mot slutten av det fjerde årtusen fvt., hadde det utelukkende en administrativ funksjon. Kileskrift var et mnemonisk verktøy som var utformet for å hjelpe regnskapsførere og byråkrater, snarere enn et medium for kunstnerisk uttrykk.

(xlix)

Disse tidlige piktogrammene ble etter hvert erstattet av fonogrammer (symboler som representerer lyder) i byen Uruk rundt 3200 fvt. Kileskriften hadde blitt mer kompleks mot starten av den tidlige dynastiske perioden (ca. 2900-2350/2332 fvt.), ettersom folk fant flere konsepter de ønsket å uttrykke og bevare for fremtiden da skriften som håndverk ble forstått. Etter at skriften ble oppdaget forsøkte sumererne å dokumentere alle menneskelige erfaringer.

En del av denne erfaringen berørte naturligvis menneskehetens opphav, noe som deretter antydet opphavet til alle aspekt. Gudinnen Nisaba, tidligere en jordbruksgudinne, ble nå gudinnen for skrift og regnskap - til og med gudenes guddommelige skriver - som svar på utviklingen av skriftspråket. Etter hvert som emnet ble mer uhåndgripelig (gudenes vilje, skapelsen, etterlivet, jakten på udødelighet), ble skriften så kompleks at den allerede før 3000 fvt. trengte effektivisering.

Representasjonene på tavlene ble forenklet, og pennens strøk uttrykte ordbegreper (ære) heller en ordtegn (en ærefull mann). Skriftspråket ble videre raffinert gjennom rebusen, som isolerte den fonetiske verdien av bestemte tegn for å uttrykke grammatiske forhold og syntaks for å bestemme meningen. Forskeren Ira Spar skriver følgende for å avklare dette:

Denne nye måten å tolke tegn på kalles for rebusprinsippet. Bare noen få eksempler på bruken av det finnes i de tidligste fasene av kileskrift fra mellom 3200 og 3000 fvt. Den konsekvente bruken av denne typen fonetisk skrift blir først tydelig etter 2600 fvt.

Det utgjør begynnelsen på et ekte skriftsystem karakterisert av komplekse kombinasjoner av ordtegn og fonogrammer - tegn for vokaler og stavelser - som gjorde de mulig for skriveren å uttrykke ideer. Ved midten av det tredje årtusen fvt. ble kileskrift primært skrevet på leirtavler brukt til et bredt spekter av økonomiske, religiøse, politiske, litterære og vitenskapelige dokumenter. (1)

Utviklingen av kileskrift

Man trengte ikke lenger å streve med betydningen av et piktogram; man kunne nå lese et ordbegrep, noe som klarere formidlet forfatterens mening. Antallet tegn bruk i skrift ble også redusert fra over 1000 til 600 for å forenkle og tydeliggjøre det skrevne ord. Det beste eksempelet på dette er gitt av forskeren Paul Kriwaczek som bemerket at i proto-kileskriftens tid:

Alt som hadde blitt utviklet så langt var en teknikk for å notere ned ting, gjenstander og objekt, ikke et skriftsystem. En nedtegnelse av 'To sauer tempel gud Inanna' forteller oss ikke noe om sauene ble levert til eller mottatt fra tempelet, om de er kadaver eller dyr på hovene, eller noe annet om dem.

(63)

Kileskrift utviklet seg til det punktet hvor man kunne tydeliggjøre, for å bruke Kriwaczeks eksempel, om sauene ble levert til eller fra tempelet, hva formålet var, og om de var levende eller døde. I løpet av den tidlige dynastiske perioden ble skriverskoler etablert for å bevare, lære bort og videreutvikle skriften som håndverk.

Disse skolene var kjent som edubba ("tavlehuset") og var opprinnelig etablert og drevet fra private hjem. Læreren (veilederen) utformet først reglene for den enkelt edubba, og disse ble strengt håndhevet. Edubbaen utviklet seg etter hvert, og spredte seg over hele Sumer. De ble drevet fra bygninger spesifikt beregnet for utdanningsformål, med en standardisert læreplan og offisielle regler for alle skolene.

Gutter fra overklassen (og noen ganger jenter) begynte i edubbaen rundt åtteårsalderen og fortsatte studiene sin de neste tolv årene. Læreplanen gikk fra den enkleste handlingen med å bruke en fuktig leirtavle og stylus, til å danne ord og deretter setninger. Handlingen med å skrive kileskrift var ikke så enkel som bare å holde et stykke leire og lage avtrykk på det. Man måtte konstant snu på tavlen mens man skrev for å lage merkene korrekt.

Elevene ble vist hvordan de enkelt og tydelig kunne lage de vertikale, horisontale og skrå kilemerkene, noe de deretter øvde på helt frem til de hadde mestret hvordan de korrekt skulle gjøre det for å få riktig dybde og dimensjon. Når de hadde mestret ferdighetene med å styre både leirtavlen og stylus gikk elevene videre med å lære tegn som uttrykte mening, og deretter hvordan lage setninger. Mens elevene jobbet med å mestre skrivekunsten ble de også undervist i matematikk, regnskap, historie, religion og verdiene i deres kultur. Forsker Samuel Noah Kramer kommenterer:

For å dekke dette pedagogiske behovet utviklet det sumeriske skriverlærerne et undervisningssystem som hovedsakelig bygde på språklig klassifisering - det vil si at de klassifiserte det sumeriske språket inn i grupper av beslektede ord og uttrykk, og fikk elevene til å memorere og kopiere dem til de med letthet kunne gjengi dem.

I det tredje årtusen fvt. ble disse "lærebøkene" stadig mer komplette, og de vokste gradvis til å mer eller mindre bli stereotype og standard for all skolene i Sumer. Blant disse finner vi lange lister med navn på trær og siv; på alle typer dyr, inkludert fugler og insekter; på land, byer og landsbyer; på steiner og mineraler.

Disse samlingene avslører en betydelig kjennskap til det som kan kalles for botanisk, zoologisk, geografisk og mineralogisk kunnskap - et faktum som først nå begynner å bli kjent blant vitenskapshistorikere.

(History, 6)

Elevene gikk gjennom utdanningsnivåene frem til de nådde nivået Tetraden (sammensetninger av fire) og Dekaden (sammensetninger av ti), som ble studert, memorert og kopiert gjentatte ganger. Tetraden bestod av enkle tekster, inkludert Hymne til Nisaba, mens Dekadens tekster var mer komplekse både i sammensetning og betydning.

Etter Dekaden ble det forventet at en elev skulle kunne mestre enda mer komplekse komposisjoner, som En veileders råd til en ung skriver eller Agadas forbannelse før de ble uteksaminert. Komposisjoner, uansett vanskelighetsgrad, ble avsluttet med lovprising til Nisaba i takknemlighet for hennes inspirasjon og oppmuntring.

Gjennom denne utviklingen endret litteraturen seg bare ikke, men den ble også gjort tilgjengelig for kommentarer og kritikk i skriftlig form samtidig som historien til den mesopotamiske sivilisasjonen og kulturen gjennom hver tidsalder ble bevart. Ved tiden til prestinnen og poeten Enheduanna (ca. 2300 fvt.), som skrev de kjente hymnene til Inanna i den sumeriske byen Ur, var kileskrift blitt sofistikert nok til å uttrykke og formidle emosjonelle tilstander som kjærlighet og tilbedelse, svik og frykt, lengsel og håp, så vel som de nøyaktige årsakene til at forfatteren kunne oppleve slike tilstander.

Kileskrift kunne også uttrykke den menneskelige frykten for døden og håpet om et liv etter, fortellingene om skapelsen av verden, forholdet mellom mennesker og gudene, og fortvilelsen med eksistensiell krise når det virket som om gudene hadde skuffet ens håp og forventinger. Kileskrift uttrykte på håndgripelig form hele den menneskelige opplevelsen for første gang i historien. Kileskrift kan også sees på som starten på menneskelig historisk dokumentasjon.

Dechiffreringen og påvirkningen av kileskrift

De store litterære verkene fra Mesopotamia, slik som Atrahasis, Nedstigningen til Inanna, Myten om Etana, Enuma Elish, og det kjente Gilgamesh-eposet, var alle skrevet med kileskrift og var fullstendig ukjente frem til midten av 1800-tallet da menn som George Smith, pastor Edward Hincks, Jules Oppert og Rawlinson dechiffrerte språket og oversatte det. Kramer skriver:

De litterære komposisjonene som er innskrevet på disse [leir]tavlene og fragmentene, teller hundrevis og varierer i lengde, fra hymner på femti linjer til myter på nærmere tusen linjer. Som litterære produkter rangerer de sumeriske skjønnlitterære tekstene høyt blant de estetiske verkene til det siviliserte mennesket.

De kan ikke sies å sammenlignes ugunstig med de gamle greske og hebraiske mesterverkene, og i likhet med dem, speiler de det åndelige og intellektuelle livet til en gammel kultur som ellers ville ha forblitt mer eller mindre ukjent. Deres betydning for en riktig vurdering av den kulturelle og åndelige utviklingen av hele Den nære Østen kan knapt bli overvurdert.

(Sumerians, 166)

Likevel, som nevnt, var disse verkene helt ukjente frem til midten av 1800-tallet. Rawlinsons oversettelser av mesopotamiske tekster ble først presentert for Royal Asiatic Society of London i 1837, og igjen i 1839. I 1846 jobbet han sammen med arkeologen Austen Henry Layard i hans utgraving av Ninive og var ansvarlig for de tidligste oversettelsene fra Ashurbanipals bibliotek som ble oppdaget på stedet.

Edward Hincks fokuserte på persisk kileskrift og etablerte dets mønstre. Blant hans andre bidrag var også identifiseringen av vokaler. Jules Oppert identifiserte opphavet til kileskriften og etablerte grammatikken til den assyriske kileskriften. George Smith var ansvarlig for dechiffreringen av Gilgamesh-eposet, og i 1872, den mesopotamiske versjonen av flomhistorien som inntil da ble ansett for å være en original historie i den Første Moseboken.

Mange bibelske tekster var antatt å være originaler før kileskriften ble dechiffrert. Menneskets fall og Den store flommen var sett på som faktiske hendelser i menneskets historie, diktert av Gud til forfatteren (eller forfatterne) av Mosebøkene, men de ble nå gjenkjent som mesopotamiske myter. De var fortellinger fra Myten om Etana og Atrahasis som hebraiske skrivere hadde pyntet på.

Den bibelske fortellingen om Edens hage kunne nå forstås som en myte hentet fra Enuma Elish og andre mesopotamiske verk. Jobs bok, langt fra en faktisk historisk beskrivelse av et individs urettferdige lidelse, kunne gjenkjennes som et litterært motiv som tilhørte den mesopotamiske tradisjonen som følge av oppdagelsen av den tidligere Ludlul-Bel-Nemeqi-teksten som fortalte en lignende historie.

Konseptet om en døende og gjennoppstående gud som går ned i underverdenen og deretter vender tilbake til livet, som var presentert som et nytt konsept i evangeliene i Det nye testamentet, ble nå forstått som et gammelt paradigme som først ble uttrykt i mesopotamisk litteratur gjennom diktet Nedstigningen til Inanna.

Selve modellen for mange av fortellingene i Bibelen, inkludert evangeliene, kunne nå leses i lyset av oppdagelsen av mesopotamisk naru-litteratur, som tok en historisk figur og utbroderte hans prestasjoner for å formidle et viktig moralsk og kulturelt budskap.

Før denne tiden var Bibelen som nevnt ansett som den eldste boken i verden, og Høysangen var sett på som det eldste kjærlighetsdiktet, men alt dette ble endret med oppdagelsen og dechiffreringen av kileskrift. Shu-Sins kjærlighetssang er nå ansett som det eldste kjærlighetsdiktet, datert til 2000 fvt., lenge før Høysangen var skrevet. Disse fremgangene i forståelsen var alle gjort av arkeologene og forskerne som på 1800-tallet ble sendt til Mesopotamia for å underbygge de bibelske fortellingene med fysiske bevis, men snarere tvert imot, det de oppdaget var helt motsatt av det de var sendt for å finne.

Konklusjon

Sammen med andre assyriologer (blant de T. G. Pinches og Edwin Norris), frontet Rawlinson utviklingen av de mesopotamiske språkstudiene, og hans Cuneiform Inscriptions of Ancient Babylon and Assyria ble sammen med hans andre verk standardreferansen på emnet etter utgivelsen på 1860-tallet og er den dag i dag fortsatt sett på som respekterte vitenskapelige verk.

George Smith, sett på som en førsteklasses forsker, døde på en feltekspedisjon til Ninive i 1876, i en alder av 36 år. Smith, som var en selvlært oversetter av kileskrift, gjorde sitt første bidrag til oversettingen av de gamle tekstene mens han var tidlig i tjueårene, og hans død i en så ung alder har lenge vært sett på som et stort tap for fremgangen i oversettingen av kileskrift på 1800-tallet.

Litteraturen fra Mesopotamia påvirket i stor grad skriftlige verk som kom etterpå. Litterære motiver fra Mesopotamia kan spores i egyptiske, hebraiske, greske og romerske verk, og gjenspeiles fortsatt i dag gjennom de bibelske fortellingene og historiene de forteller. Da George Smith dechiffrerte kileskriften endret han dramatisk måten mennesker forstod historien sin på.

Den aksepterte versjonen av verdens skapelse, arvesynden og mange andre regler som mennesker hadde levd sine liv etter, ble alle utfordret av avsløringen av mesopotamisk - hovedsakelig sumerisk - litteratur. Siden oppdagelsen og dechiffreringen av kileskrift har forståelsen av sivilisasjonens historie og menneskets framgang blitt kraftig revidert i forhold til forståelsen for bare 200 år siden. Ytterligere revisjoner er forventet etter hvert som flere kileskrifttavler blir oppdaget og oversatt i den moderne tidsalderen.