Panfløyten (syrinx) var et treblåseinstrument som først ble brukt av de gamle grekerne. Det var som oftest gjetere som spilte panfløyte, og den tidligste bruken var på de kykladiske øyene i det tredje årtusen fvt, og fremstillinger av instrumentet er å finne gjennom hele den greske kunstens historie.
Selv om oppfinnelsen til panfløyten i noen beretninger ble tilskrevet Cybele eller Hermes, var guden som var mest knyttet til panfløyten og ofte kreditert oppfinnelsen, den pastorale guden Pan. I gresk mytologi ble Pan, gjeternes beskytter, forelsket i nymfen Syrinx, datter av elveguden Ladon. I et forsøk på å flykte fra Pan's tilnærmelser tryglet Syrinx Zevs om å redde henne, og i det øyeblikket Pan fanget henne, forvandlet Zevs nymfen om til rørsiv. Rasende slo Pan sivene i stykker, men han angret han seg og gråt og kysset de ødelagte rørsivene, alt som var igjen av hans elskede. Da han kysset sivene, oppdaget han at pusten hans kunne skape lyder fra dem, og derfor laget han musikkinstrumentet som skulle bære navnet til den fortapte nymfen.
Panfløyter ble konstruert med å bruke fra fire til atten stokkrør (uten hull) som ble festet sammen med stokk, lin eller voks. Instrumentet spilles med å holde det i begge hendene og blåse luft over den øverste enden av hvert rør. Ulike toner blir produsert med ulike rørlengder, eller av like lange rør blokkert med voks på ulike punkter av røret. Lyden som blir produsert var dyp og rik.
I tillegg til at panfløyten er avbildet på skulptur, som på små kykladiske marmorstatuer og leirfigurer, er avbildninger også å finne på dekorert keramikk, spesielt rød- og svartfigurkeramikk fra Attica. Fremstillinger av Pan, Hermes, Attis, Satyrs og mer sjelden Eros (kun mot slutten av antikken, 2-3. århundre e.Kr.) viser ofte at de spiller instrumentet.
