Roma ble ifølge legenden grunnlagt av to brødre og halvguder, Romulus og Remus, den 21. april 753 fvt. Legenden hevder at i en krangel om hvem som skulle styre byen (eller i en annen versjon, hvor byen skulle ligge), drepte Romulus Remus og oppkalte byen etter seg selv. Denne historien om grunnleggelsen av Roma er den best kjente, men det er ikke den eneste.
Andre legender hevdet at byen var oppkalt etter en kvinne, Roma, som reiste sammen Aeneas (også kjent som Æneas eller Eneas) og de andre overlevende fra Troja etter byens fall. Da de landet på bredden ved Tiber-elven, protesterte Roma og de andre kvinnene da mennene ville dra videre. Hun ledet kvinnene i brenningen av de trojanske skipene og strandet de trojanske overlevende på stedet som til slutt skulle bli Roma. Aeneas fra Troja er omtalt i denne legenden, og også i Virgils Aeneid, som en grunnlegger av Roma og forfaderen til Romulus og Remus, og knytter dermed Roma med den storheten og makten som en gang var Troja.
Andre teorier rundt navnet til den kjente byen foreslår at det kom fra Rumon, det gamle navnet for elven Tiber, og rett og slett var navnet gitt til et lite handelssenter som var etablert på stedet, eller at navnet stammer fra et etruskisk ord som kan ha betegnet en av bosetningene deres.
Tidlige Roma
Roma, opprinnelig en liten by på elvebredden til Tiber, vokste tidlig i størrelse og makt gjennom handel. Byens beliggenhet gav handelsmenn en lett farbar vannvei å frakte varene sine på. Byen var styrt av syv konger, fra Romulus til Tarquinius, mens den vokste i størrelse og styrke. Gresk kultur og samfunn som kom til Roma via de greske koloniene i sør, gav de tidlige romerne en modell som de kunne bygge sin egen kultur ut i fra. Fra grekerne lånte de skrift og religion, samt det grunnleggende innenfor arkitektur.
Etruskerne i nord gav en modell for handel og urban luksus. Etruria var også godt plassert med tanke på handel, og de tidlige romerne lærte handelsferdighetene enten fra erusiske eksempler eller ble lært opp av etruskerne som gjorde utflukter til området rundt Roma en gang mellom 650 og 600 fvt. (selv om påvirkningen fra de var merket tidigere). Det er omdiskutert hvor stor rolle den etruskiske sivilisasjonen hadde i utviklingen av romersk kultur og samfunn, men det er liten tvil at de hadde en stor innflytelse på et tidlig stadium.
Romerne viste helt fra starten av et talent for å låne og forbedre ferdigheter og konsepter fra andre kulturer. Kongeriket Roma vokste raskt fra en handelsby til å bli en velstående by mellom det 8. og 6. århundre fvt. Da den siste av de syv kongene i Roma, Tarquinius den hovmodige, ble avsatt i 509 fvt., reformerte rivalen hans, Lucius Junius Brutus, styresettet og etablerte den romerske republikken.
Krig og utvidelse
Selv om byens velstand skyldtes handel i de tidlige årene, var det romersk krigføring som kom til å gjøre den til en stormakt i antikkens verden. Krigene med den nordafrikanske byen Karthago (kjent som de puniske krigene, 264-146 fvt.) konsoliderte Romas makt og bidro til at byen vokste i rikdom og prestisje. Roma og Karthago var rivaler i handel i det vestlige Middelhavet og med Karthago beseiret, hadde Roma nesten absolutt dominanse over regionen; selv om det var fortsatt noen angrep fra pirater som forhindret full romersk kontroll over havet.
Etter hvert som republikken Roma vokste i makt og prestisje, begynte byen Roma å lide under effektene av korrupsjon, grådighet og overavhengighet av utenlandsk slavearbeid. Gjenger av arbeidsløse romere, som ble arbeidsløse på grunn av tilstrømningene av slaver som ble bragt inn gjennom territoriale erobringer, leide seg ut som kjeltringer for å gjøre hva enn de velstående senatorene ville betale dem for. Den rike eliten i byen, patrisierne, ble enda rikere på bekostning av den lavere arbeiderklassen, pleiberne.
I det andre århundre fvt. ledet Gracchus brødrene, Tiberius og Gaius, to romerske tribuner, en bevegelse for jordbruksreform og politiske reformer generelt. Selv om brødrene begge ble drept på grunn av dette arbeidet, førte innsatsen deres til lovreformer og en begrensing i den store korrupsjonen i det romerske senatet (eller i det minste ble senatorene mer diskrete i aktivitetene). Innen det første triumviratet var både byen og republikken Roma i full blomst.
Republikken
Roma ble likevel splittet på tvers av klasseskiller. Den herskende klassen kalte seg selv optimates (de beste mennene), mens de lavere klassene, eller de som sympatiserte med dem, var kjent som populares (folket). Disse navnene ble ganske enkelt brukt om de som holdt en bestemt politisk ideologi; de var ikke strenge politiske partier, alle i de herskende klassene var heller ikke kalt optimates, nett slik de lavere klassene ikke alle var populares.
Generelt sett holdt optimates med tradisjonelle politiske og sosiale verdier som favoriserte makten til senatet i Roma og prestisjen og overlegenheten til den herskende klassen. Igjen generelt sett, favoriserte populares reform og demokratisering av den romerske republikken. Disse motstridende ideologiene kom til berømt å kollidere i formen av tre menn, som uvitende førte til slutten for den romerske republikken.
Marcus Licinius Crassus og den politiske rivalen hans Gnaeus Pompeius Magnus (Pompeius den store) slo seg sammen med en annen, yngre politiker, Gaius Julius Caesar, for å danne det som moderne historikere kaller for det første triumviratet i Roma (selv om romerne på den tiden aldri brukte det begrepet, heller ikke de tre mennene som triumviratet bestod av). Crassus og Pompeius holdt begge med den optimate politiske linjen, mens Caesar var en populare.
De tre mennene var like ambisiøse, og i kampen for makt klarte de holde de andre i sjakk samtidig som de bidro til å gjøre Roma mer velstående. Crassus var den rikeste mannen i Roma og var så korrupt at han tvang velstående borgere til å betale ham beskyttelsespenger. Hvis borgeren betalte, ville Crassus ikke brenne ned huset til personen, men hvis det ikke kom noen penger, ville brannen bli tent og Crassus ville da kreve et gebyr for å sende menn for å slukke brannen. Selv om det opprinnelige motivet bak opprettelsen av dette brannvesenet var langt fra edelt, opprettet Crassus det som i praksis var det første brannvesenet, og som senere kom til å være av stor verdi for byen.
Både Pompeius og Caesar var store generaler som gjennom sine respektive erobringer gjorde Roma rik. Selv om han var den rikeste mannen i Roma (og det har blitt hevdet, den rikeste i hele den romerske historien), lengtet Crassus etter den samme respekten som folk gav Pompeius og Caesar for deres militære suksess. I 53 fvt. ledet han en stor styrke mot Partia og hvor han ble beseiret ved slaget ved Carrhae, i dagens Tyrkia. Han ble drept da fredsforhandlingene brøt sammen.
Med Crassus borte, ble det første triumviratet oppløst og Pompeius og Caesar erklærte krig mot hverandre. Pompeius forsøkte å eliminere rivalen sin gjennom juridiske midler og fikk senatet til å beordre Caesar tilbake til Roma for å stilles for retten for diverse anklager. I stedet for å returnere til byen i ydmykhet og svare på anklagene, krysset Caesar Rubicon-elven med hæren sin i 49 fvt. og gikk inn i Roma i spissen for den.
Han nektet å svare på anklagene og rettet fokuset sitt mot å eliminere Pompeius som en rival. Pompeius og Caesar møttes i kamp ved Farsalos i Hellas i 48 fvt., hvor Casesars tallmessig underlegne styrke beseiret Pompeius' større styrke. Pompeius flyktet selv til Egypt hvor han forventet å kunne søke tilflukt, men han ble i stedet myrdet ved sin ankomst. Nyheter om Caesars store seier mot overveldende antall ved Farsalos hadde spredd seg raskt, og mange tidligere venner og allierte av Pompeius tok raskt Caesars side i den tro at han var favorisert av gudene.
Mot imperium
Julius Caesar var nå den mektigste mannen i Roma. Han i praksis avsluttet republikken ved at Senatet utropte ham til dictator. Han var ekstremt populær blant folket, og innsatsen hans for å skape en sterk og stabil sentralregjering førte til økt velstand for byen Roma. Han ble myrdet av en gruppe romerske senatorer i 44 fvt., nettopp på grunn av disse prestasjonene.
Konspiratørene, Brutus og Cassius blant disse, så ut til å frykte at Caesar var i ferd med å bli for mektig og at han kom til å avvikle Senatet. Etter hans død slo Marcus Antonius (Mark Antony), hans høyre hånd og fetter, Gaius Octavius Thurinus (Octavian), Caesars nevø og arving, og Marcus Aemilius Lepidus, Caesars venn, seg sammen for å beseire styrkene til Brutus og Cassius' i slaget ved Filippi i 42 fvt.
Octavian, Antonius og Lepidus dannet den andre triumviraten i Roma, men slik som i den første, var alle disse mennene også like ambisiøse. Lepidus ble i praksis nøytralisert da Antonius og Octavian var enige i at han skulle styre over Hispania og Afrika, og hindre han dermed fra ethvert maktspill i Roma. Det ble enighet om at Octavian skulle styre over de romerske områdene i vest og Antonius de i øst.
Antonius' engasjement med den egyptiske dronningen Kleopatra VII forstyrret balansen Octavian hadde håpet å opprettholde, og de to gikk til krig. Antonius og Kleopatras samlede styrker ble beseiret i slaget ved Actiumi 31 fvt. og begge tok senere sitt eget liv. Octavian steg frem som den eneste makten i Roma. I 27 fvt. ble han gitt ekstraordinære fullmakter fra Senatet og tok navnet Augustus, Romas første keiser. Historikere er enige i at dette er punktet hvor historien om Roma som republikk slutter og historien om det romerske keiserriket startet.
